Etter at jeg diskuterte hyperkorrigering i dette innlegget, minnet moren min meg på en morsom episode fra da lillebroren min var liten.
Siden han er vokst opp på østlandet, har broren min østlandsdialekt, i motsetning til meg og mamma som snakker slik de gjør i Kvinesdal. Han var dermed vant med at der jeg og mamma sa o (som i ost, IPA [u]), sa han ofte u (som i hus, IPA [ʉ]) - han sa "buss", vi sa "boss", han sa "luft", vi sa "loft". Så hvis han hørte mamma eller meg si et ord med o (IPA [u]), fungerte det i de fleste tilfeller greit å bytte den ut med en u (IPA [ʉ]) for ham.
Helt til den dagen han overappliserte regelen og spurte om han kunne få ei skive med "luff".
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar