fredag 25. september 2009

Asbestfri frokostblanding

Den nyeste XKCD-stripa setter fokus på samtalemaksimer og konversasjonelle implikaturer. Språkfilosofen Paul Grice formulerte samtalemaksimene, som vi stort sett følger i all språklig kommunikasjon. De er som følger:

1) Vær oppriktig
2) Vær passe informativ
3) Vær relevant
4) Vær klar, unngå tvetydigheter.

Dette er deskriptive maksimer, de er observasjoner av hvordan de fleste mennesker vanligvis bruker språket, ikke påbud (selv om vi kan si at kommuniksjonen lettere bryter sammen hvis man ikke overholder maksimene). Siden vi mennesker er flinke til å lete etter mening, regner vi med at når reglene blir brutt, er det en mening bak det, fordi vi regner med at samtalepartneren er rasjonell og samarbeidsvillig. Så hvis jeg spør en venn om å bli med på kino en kveld, og hun svarer " jeg skal ha eksamen i morgen", bruker jeg min kunnskap om verden til å tolke det (tilsynelatende) irrelevante svaret hennes: når man skal ha eksamen, pleier man å forberede seg, gjerne ved å lese. Da har man ikke tid til å gå på kino.

I bildet over er det altså den tredje maksimen som brytes. Hvorfor er det relevant at frokostblandinga ikke inneholder asbest? Det er jo mye annet den ikke inneholder, for eksempel saltsyre, klorin og kvikksølv. Vi sier at ytringen inneholder en konversasjonell implikatur. Vi går ut i fra at ytringen er relevant, og for å få det til å "gå opp" må vi legge til noe som ikke er eksplisitt sagt på frokostblandingspakka, nemlig at de andre frokostblandingene faktisk inneholder asbest. Produsentene har likevel sitt på det tørre, fordi dehar ikke sagt noe eksplisitt om de andre frokostblandingene - bare at deres egen blanding ikke inneholder asbest.

torsdag 24. september 2009

"Bloggen" om "unødvendige" anførselstegn

Jeg kom nylig over Bloggen om unødvendige anførselstegn, som tar tak i en skikk mange har med å bruke anførselstegn på en uortodoks måte: for å understreke noe. Vanligvis brukes anførselstegn som kjent når man siterer noen eller noe, eller for å markere (sarkastisk) distanse til noe. I min barnslige hjerne blir en understrekende bruk av anførselstegn til eufemismer, og jeg må fnise. Bare se på bildet under; hva er det egentlig som er til salgs her? "Verktøy", sier du? "Leketøy"? Jaaa da.


onsdag 16. september 2009

Uheldig utvalgsnavn

Jeg føler meg litt slem som lo av dette, men til mitt forsvar kan jeg si at ingen ble skadet. Og da mener jeg ikke av latteren min, men i hendelsen som framkalte latteren. Hendelsen, som ble omtalt i Aftenposten, var at en rullestolbruker som skulle av T-banen, falt ned i skinnegangen. Vedkommende slapp unna med noen skrubbsår, men hendelsen skal likevel

[...] bli overført til en ekstern havarikommisjon (Aftenposten 16.9.2009)
Kommisjonen er sikkert bra nok den, men jeg ville blitt en smule betutta hvis jeg var i en ulykke som måtte granskes av noe så dramatisk som en havarikommisjon.