En Sisyfosansk oppgave

Jeg har alltid likt Animaniacs, og kom over dette klippet på youtube forleden dag:



Morsomt, men jeg klarer ikke la være å være en kjip festbæsjer. Tittelen på klippet er "All the words in the English language". En bedre tittel ville vært "all the words in an English dictionary". Hvorfor det? Rett og slett fordi ingen ordbok inneholder absolutt alle ordene i et språk. Det fins ordbøker med større og mindre utvalg, men å inkludere ALLE ord er en håpløst ambisiøs oppgave. Hvis en slik ordbok hadde eksistert, ville den vært uhorvelig diger. Kanskje ikke uendelig stor, men såpass at den absolutt ikke ville latt seg trykke i noe bokformat vi kjenner.

Hva skyldes dette? Med ett ord: produktivitet. Da snakker jeg ikke om den typen produktivitet man vanligvis mangler i dagene før man skal levere en oppgave, når FreeCell og minesveiper framstår som forlokkende og meningsfulle aktiviteter. Nei, jeg snakker om lingvistisk produktivitet, den egenskapen ved språk som gir oss muligheten til å si ting som ikke har blitt sagt før (noen vil hevde at dette er en ganske viktig egenskap, andre ser ikke ut til å benytte seg av den særlig mye). Poenget er i alle fall at ordene i et språk ikke er en fast mengde: vi er i stand til å benytte oss av mønstre for å lage nye ord etter hvert som vi får behov for dem, ved hjelp av forskjellige teknikker. En slik teknikk er affigering, der man setter et prefiks eller et suffiks på et ord. Ta et ord som snill. Et pent og pyntelig adjektiv. Legg til suffikset -het, og vi ender opp med substantivet snillhet. Gjenta med alle adjektiv du kan komme på, og vips har du dobbelt så mange ord som du hadde til å begynne med. Suffikset -het er relativt produktivt, det vil si at vi kan feste det på mange ord. Andre suffikser er mindre produktive, som -ne, som lager verb av visse adjektiver:

gul --> gulne
svart --> svartne
blå --> blåne

men ikke:

lilla --> *lillane
brun --> *brunne
(asterisken betyr at et ord ikke er mulig, det er ugrammatisk)

I tillegg til affigering som en kilde til nye ord, har mange språk muligheten til å lage sammensetninger, der to eller flere selvstendige ord settes sammen til ett. I norsk er denne prosessen ekstremt produktiv. For å bevise dette har jeg gått inn på vg.no og notert alle sammensetningene jeg ikke har hørt før:

pornoprins
nettpornoprins
forsvarsrot
spillmonster
uroby
flyporno
hockeystart
blåtungesmitte
gassbilregler
smugrøykeslåsskamp

Hører disse ordene hjemme i ei ordbok? Umiddelbart vil jeg si nei. Ordene er fullt ut forståelige på grunnlag av de enkelte ordene de er bygd opp av (og der man er usikker vil man ha konteksten til å hjelpe seg). Kun hvis et ord blir etablert, det vil si at det blir brukt av flere, over en viss tid, vil det kunne bli oppført i ordboka. Og ord som ikke brukes, vil forsvinne.