Få deg litt morson og ta deg en god durs

Internett er en vidunderlig ting, fordi det gir oss tilgang til språkdata som vi ellers ikke ville sett, eller som ville tatt mye lenger tid å samle inn. Ta en kikk på disse setningene, som jeg i et anfall av akutt nysgjerrighet har spadd fram:

• der bodde vi på 4 manns rom med felles durs og toalett
• 2 stk leiligheter med durs wc soverom stue kjøkken 4 sengeplasser.
• mange huskyer som kommer på dyrehjem fordi eieren ikke klarer og gi den nokk morson
• Det ble dagens morson. Kjenner det var uvante muskler for jeg er litt støl i ryggen :)
• Farget de for hånd med turs og gelepenn(sort og,hvit)
• kan dere ikke heller ta en turs og tegne en fin bart isteded mens han sover
• Bærs og tiss er ikke morsomt
• Hva kan du og bærsj og tiss? Spørsmål 1/5. Kan man vaske doen med bærsj. JA !! NEII !!!
• Kjæresten min har røyka noen ganger, hars eller et eller annet dop saker. ..
• windows sier marskin er infisert av virus men ingen av virus kontrollene finner det

Durs, morson, bærs(j), hars og marskin -- hva skal dette bety? Første gang jeg observerte dette fenomenet, gikk jeg på barneskolen, og jeg husker at jeg syns jeg det var veldig merkelig at mine klassekamerater insisterte på å skrive bærs eller bærsj framfor den (for meg) mer logiske skrivemåten bæsj. Først mange år senere skjønte jeg hva som er grunnen til at noen legger inn en (for meg) overflødig <r> i ord som dette.

Det mine klassekamerater hadde til felles, og som gjorde at de fant skrivemåten naturlig mens jeg ikke gjorde det, var dialekten. Jeg er fra sørvestlandet, men flytta tidlig til østlandet og gikk på skole der. I østnorsk uttales fonemsekvensen [ɾ]* + [s] som [ʃ], en postalveolar frikativ, den samme lyden som i sky, sjukehus og dusj. På østnorsk uttales altså ordet <kurs> som [kʉ:ʃ], mens det på min dialekt uttales [kʉ:ɣs] (for de som ikke er IPA-savvy, østnorsk <kurs> har bare 3 ulike lyder i , k-u-sj, mens jeg har 4, k-u-r-s).

Østlendinger står derfor overfor en komplikasjon når de vil skrive ord som inneholder fonemet [ʃ]: de kan ikke vite (med mindre de har lært seg hvordan ordet skrives), om det skal inneholde en <rs>-sekvens eller en <sj>-sekvens. Den logiske konsekvensen ville vært at de skriver ordene i samsvar med sin egen uttale; <vers> som <væsj>, <kurs> som <kusj> og så videre. Men det er ikke dette som skjer; det er faktisk det motsatte -- ord som ikke har noen r i noen norsk dialekt får denne satt inn, slik at resultatet blir durs, morson, marskin etc.

Hva skyldes dette? Fenomenet kalles hyperkorrigering, og oppstår når talere "retter" på noe som i utgangspunktet er riktig, fordi de er usikre på reglene og gjerne vil være "korrekte". I tilfeller som dette er talerne usikre på stavemåten, men de vet at ord de selv uttaler med [ʃ] ofte skrives med <r>. Derfor setter de inn en <r> for å være på den sikre sida. Eksemplene over har mange trekk som tyder på at de er skrevet av folk som ikke er stø i rettskriving generelt (men tydeligvis stø nok til at de faktisk har lagt merke til fenomenet med den ustyrlige r-en og derfor stapper den inn der de håper den hører hjemme).

Jeg trekker tre konklusjoner fra dette: 1) Som voksen og klok har jeg endelig fått svar på noe jeg lurte veldig på da jeg var liten, 2) folk utviser kompleks og fascinerende språklig adferd, og 3) Frøken Detektiv og mysteriet med den ustyrlige r-en høres ut som ei fantastisk bok.


*IPA-tegnet for den østlandske uttalen av <r>