torsdag 9. oktober 2008

100,000,000 ord for snø, men ingen ord for "lettlurt"

Ifølge denne bloggen vet alle at samene har 60 ord for snø. Jeg må innrømme at jeg ikke visste det, men så kan jeg heller ikke noe særlig samisk. Jeg kan imidlertid nok om språk (og om folks behov for å si dype og innsiktsfulle ting om språk) til at alarmklokkene umiddelbart begynner å kime når jeg leser påstander som dette.

En myte som har blitt så etablert i kulturen at den nærmest er en opplest og vedtatt sannhet, omhandler en annen folkegruppes utallige ord for snø, nemlig eskimoene. Jeg tør vedde på at man kan slenge ut et hvilket som helst antall ord for snø, og de fleste vil nikke klokt og si ja og ha. KFUK/KFUM-speidernes nettside slår blant annet fast at "Eskimoene har over hundre ord for snø (men ingen ord for krig)."

Problemet er at det ikke stemmer. Laura Martin, en antropolog ved Cleveland State University, publiserte en artikkel i American Anthropologist i 1986 (Nr. 88, 418-423), der hun avkrefter myten og forklarer hvordan den har oppstått. Geoffrey K. Pullum oppsummerer i sin bok the great eskimo vocabulary hoax:

The tale she tells is an embarrassing saga of scholary sloppiness and popular eagerness to embrace exotic facts about other people's languages without seeing the evidence. The fact is that the myth of the multiple words for snow is based on almost nothing at all. [...] People cannot be persuaded to shut up about it either. (Pullum 1991: 162/165)

Pullums essay kan leses her, og han oppsummerer mytens reise fra Franz Boas' handbook of north American indians (året er 1911, antallet ord for snø: 4) via Benjamin Lee Whorfs artikkel "Science and linguistics" (året er 1940, antall ord for snø: 7), og videre og videre, til hele 50 i Lanford Wilsons "the fifth of july" (1978) og ikke færre enn 100 i en artikkel i New York Times i 1984. Men som Rolf Theil skriver:

Grønlandsk [har] berre to ord for snø - quanik 'snø som fell' og aput 'snø som ligg på jorda' (Theil 2007: 211).

Myten om alle ordene for snø har muligens oppstått fordi eskimospråkene er såkalt polysyntetiske, det vil si at hvert ord som oftest består av mange morfemer. De har et stort antall bøyingsaffikser, og kan ofte uttrykke det som tilsvarer en hel setning på norsk ved hjelp av ett ord. Å telle "ord" for noe som helst på slike språk sier derfor like lite som å telle setninger på norsk.

Ok, så eskimoenes ord for snø er en myte. Hva så? Med det mener jeg, hvis det hadde vært sant, og eskimoene hadde hatt en milliard trilliard ord for snø, hva så? Hadde det vært så veldig interessant? Folk som holder på med hester har mange ord for alle de små bøylene og stroppene på salen, ord for mannehester, damehester, kastrerte mannehester, hester med forskjellig mønster på pelsen, ord for gangartene til hesten og så videre og så videre. Ord jeg ikke kan. Whoop-dee-doo. Folk som er interesserte i bondage har sannsynligvis masse ord for alle de små lærpiskene og duppedittene sine, uten at det er særlig oppsiktsvekkende.

Dette er kjernen i myten om eskimoene og snøen deres. Man tror at man deler en fundamental innsikt om folks natur gjennom denne påstanden. Folk har mange ord for ting som er viktige for dem, derfor har eskimoene (og samene, ifølge linken på begynnelsen av denne posten) mange ord for snø, tyskerne har mange ord for byråkrati, latinamerikanerne har mange ord for...å danse salsa? Uantett hva en kultur er kjent for, så har de i folks generelle oppfatning mange ord for dette fenomenet. Det har blitt en klisjé; noe man sier for å påpeke egenskaper ved en gruppe heller enn å si noe genuint om de språklige kjennetegnene deres. Faktisk er det uttrykk som dette som er opphavet til uttrykket snowclones, via uttrykk som følgende (hentet fra Language Log):

If Eskimos have dozens of words for snow, Germans have as many for bureaucracy. [The Economist, October 11th, 2003, p. 56, col. 2]

Slike uttrykk gjenspeiler en tankegang om at språket og tanken er tett sammenvevd og at hvordan folk snakker sier noe om hvordan de tenker, eller til og med styrer hvordan de tenker eller ser verden (i sin sterkeste form er denne hypotesen kjent som Sapir-Whorf-hypotesen). En slik påstand er problematisk, i hvert fall i sin sterkeste form. Det har ikke blitt påvist noen særlig effekt av en slik type. Jeg sier ikke at det ikke finnes noen slik effekt, men det er en sterk tendens til å bare anta at den er der, og å anta det på en svada-aktig og banal, og ofte veldig romantiserende måte, særlig overfor folk som sees på som "naturfolk", som eskimoer og samer.

Samisk har innpå 60 ord for "snø" alt etter hvilken tilstand den befinner seg i. For mennesker ute i naturen er det en kode til forståelse i ethvert slikt ord [...]. Rikdommen på naturord kan også brukes i overført betydning til å gjelde forhold mellom mennesker, mellom mennesker og dyr, mennesker og samfunn osv. [...] Gjennom språket transformeres således informasjoner av livgivende betydning for samene. (http://alligatorill.blogspot.com/2005/10/vet-du-at-det-finnes-60-ord-for-sn-p.html, mine uthevinger)
Vet dere hva annet som transformeres gjennom språket? Ren og skjær svada av livgivende betydning for bloggere. Ugh.

6 kommentarer:

Unknown sa...

Jeg er også stødt på fænomenet blandt sprog-bevarere, og folk som dokumenterer truede sprog. Argumentet er som oftest at man skal redde dette eller hint sprog, da der ellers går en masse viden tabt som ikke kan udtrykket på andre sprog end lige netop dette.

Hvilket jo er noget vrøvl.. det udtrykkes måske bare ikke med ét ord, men kan sagtens udtrykkes med flere. Måske det er omstændigt, men det kan i alle tilfælde lade sig gøre - og at hævde andet er ikke bare skammeligt sprogdeterministisk ala Sapir-Whorf, men også direkte forkert..

Mener jeg i hvert fald :P

Bjørn sa...

Jeg synes dette er interessant.

Du spør "Hva så?" (hvis det var sånn at eskimoene hadde flere ord for snø enn det var snøfnugg...)

Jeg vil spørre "Hva så?" hvis det er sånn at de bare har to ord for snø.

Og jeg vil svare: Det betyr vel da at vi har et moteksempel mot det du forsåvidt tar som en selvfølge: nemlig at man har mange ord for det man er opptatt av. (Evnt har vi et tegn på at eskimoene ikke er opptatt av snø...) Og det er jo litt morsomt. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg møter påstanden om de mange eskimoord for snø i en diskusjon...

Panne sa...

Det betyr vel da at vi har et moteksempel mot det du forsåvidt tar som en selvfølge: nemlig at man har mange ord for det man er opptatt av. (Evnt har vi et tegn på at eskimoene ikke er opptatt av snø...)

Bare for å klare opp: jeg mener ikke det er en selvfølge at man har mange ord for noe man er opptatt av, men at det ikke er rart hvis man har det. Altså, ikke at man automatisk ha det, men at det heller ikke er overraskende hvis det er tilfellet :)

Bjørn sa...

Beklager, jeg mente ikke å kritisere formuleringen din.

Jeg synes bare at det er morsomt at eskimoenes snøord har gått fra å være et kroneksempel på at man har mange ord for det man er opptatt av, til å bli et moteksempel. Det er dette jeg gleder meg til å teste ut i neste diskusjon om temaet... :-)

Panne sa...

Aha, sånn å forstå! Ja, jeg kjenner alltid iveren boble hver gang eskimoenes store antall ord for snø kommer opp i en diskusjon!

Kevin Brubeck Unhammer sa...

Carsten: eg er samd i at det med at det skulle gå «viden tabt som ikke kan udtrykket på andre sprog» ikkje er noko argument, språkbrukarar klarer alltid å finne ein måte å formulere seg på på morsmålet sitt; men det finst likevel nok av gode argument for å dokumentere og verne om trua språk.

Eit språksystem i seg sjølv er nyttig å dokumentere fordi det gir innsikt i kva slags kommunikasjonssystem menneskelege hjerner kan utvikle. Det er nok av logisk moglege måtar å setje saman språk på som likevel aldri opptrer i faktiske språk. T.d. har det aldri blitt dokumentert språk med personsamsvar frå verb til ikkje-konkrete substantivfrasar; dette er ein hypotese, ved dokumentasjon av eit nytt språk som ikkje går mot hypotesen står denne hypotesen (og alle andre som språket ikkje går mot) sterkare, men språket kan au gi oss grunn til å forkaste hypotesen. Jo meir dokumentasjon me får, jo meir nyansert og velgrunna kunnskap har me om kva som er mogleg å spontant oppstå innanfor desse menneskelege kommunikasjonssystema; og jo meir kunnskap har me om den menneskelege hjernen.