Alt du ikke visste at du ville vite om banning (og mer!)

Jeg plukka med meg ei tynn lita bok fra Ark for et par uker siden: Steven Pinkers The seven words you can’t say on television (2007, Penguin). Pinker er bedre kjent for mange som forfatteren av blant annet The language instinct, The blank slate, Words and rules og How the mind works. Han har doktorgrad i eksperimentell psykologi, har jobba på MIT, Stanford og Harvard, og har æresdoktorat blant annet ved Universitetet i Tromsø. På toppen av det hele var han det første medlemmet av the Luxuriant Flowing Hair Club for Scientists (det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor!)

The seven words you can’t say on television er ei svært informativ bok for den som er inter­es­­sert i banning og språklige tabuer. Pinker går blant annet gjennom de fem måtene banne­ord blir brukt på (her med både eksempler fra boka og mine egne norske eksempler):

Beskrivende – «let’s fuck!» – han er en jævel til å spille gitar

Idiomatisk – «it’s fucked up» – så jævlig

Utskjellende – «fuck you, motherfucker!» – du er en jævel

Emfatisk (understrekende) – «this is fucking amazing» – jævlig bra

Rensende – «fuck!» – jævlar!

Banning har med andre ord en hel rekke ulike pragmatiske funksjoner (pragmatikk = måten vi bruker språket på). Når det gjelder betydning, er det også mye interessant å si om banning. Pinker viser blant annet hvordan banneord hentes fra forskjellige domener (religion, kjønnsliv, sykdom etc), og hvordan enkelte domener blir mindre tabu med tiden. Mange gamle banneord kommer fra religion (helvete, faen, jævla, satan, herregud). I dag er ikke religiøse banne­ord like sterke. De sterkeste banneordene i dag er gjerne henta fra kjønnslivet (fitte, kuk, kukhue, hore etc) eller fra kroppslige funksjoner av alskens typer (dritt, piss, osv). Det er for øvrig interessant at på engelsk er shit et av de aller groveste ordene, mens dritt og skitt på norsk er mer moderate banneord. Det er altså i høyeste grad kulturforskjeller når det gjelder banning, mens selve fenomenet så vidt man vet er universelt.

Banneord forbundet med sykdom og pest har i likhet med religiøse banneord mista litt av snerten de en gang hadde. Pinker nevner blant andre «a pox on you» som eksempel. Ikke like virksomt etter at moderne medisin gjorde sitt inntog. Det er interessant at en av sykdommene som fremdeles er uhelbredelig, og som er svært fryktet blant mange, blir brukt i banning: AIDS. De som har sett «Mannen som elsket Yngve», husker sikkert Helges udødelige replikk når Jarle forteller at han skal begynne å spille tennis:

I frelseren Jesu Kristi navn, tennis? Ka, har du fått AIDS eller?

I Philadelphia fikk en butikkansatt nylig klage fra en kunde fordi han visstnok hadde kalt han for «a fucking AIDS freak», og på internett fant jeg blant mange andre denne herlige setninga:

I'VE GOT A BASKET FULL OF FUCKING AIDS WITH YOUR NAME ON IT

De fleste av oss kan ett eller flere banneord, men vi klarer (nesten) alle i større eller mindre grad å holde oss fra å banne i visse sammenhenger (selv om det åpenbart er individuelle forskjeller). Noen tilstander kan imidlertid forårsake ufrivillig banning, slik som Tourettes syndrom. Pinker forklarer hvordan nevrologiske forstyrrelser kan føre til slik banning, og lister også de mest brukte tabuordene hos amerikanske Tourettes-pasienter (vinneren er fuck).

Og apropos fuck, for de som noensinne har lurt på hvorfor det gode gamle uttrykket fuck you tilsynelatende har en noe pussig syntaks, kommer Pinker med en snedig og plausibel forklaring på det også. Mange hevder at fuck you er imperativ, noe følgende eksempel motbeviser:

*Fuck you, or I'll hit you with a brick

(Stjerna viser at setninga er ugrammatisk, og dermed at det ikke er snakk om en imperativsetning)

Det er heller ikke snakk om en forkorting av setninga I fuck you: Hvorfor skulle subjektet strykes på denne måten? Det fins heller ikke bevis for at I fuck you noensinne har vært en vanlig bannefrase på engelsk. Det dreier seg i steden om substitusjon av et ord fra ett domene til et annet – i dette tilfellet har fuck, som kommer fra kjønnslivet, blitt byttet ut med damn, som kommer fra det religiøse domenet. Etter hvert som (God) damn you har mista mye av sin tidligere sjokkfaktor, har damn blitt bytta ut med fuck. Det samme har skjedd med where (in) the hell > where the fuck.

Boka er innom mange andre temaer, alle sammen underholdende. Pinker forklarer blant annet hvorfor ord som fuck, screw, hump og bang regnes for å være grovere enn termer som make love, have sex og sleep together. Jeg skal ikke røpe alt her, men det har å gjøre med transitivitet (hvorvidt et verb tar objekt eller ikke). For de som ikke var kløppere i gram­matikk på skolen, vil Pinkers eksempler og forklaringer være en perfekt reintro­duk­sjon til temaet – du skal være modnere enn de fleste for ikke å fnise av denne boka.