Dagbladet på nett har i dag en interessant overskrift, som dere ser på bildet til høyre. Det interessante (språklig sett) er ordet sjørøvet, perfektum partisipp av det som må være verbet å sjørøve. Verbet er en sammensetning av substantivet sjø og verbet røve, og er et eksempel på en sammensetningstype som er ganske spesiell. Eirik Bäcklund kaller den for nomeninnkorporering i sin hovedfagsoppgave "Da sto jeg der og pølsesvettet". Norsk har ganske mange slike sammensetninger, blant annet knivstikke, drapstrue og promilleteste, og Bäcklund argumenterer for at vi har å gjøre med en produktiv orddanningsprosess. Akkurat verbet sjørøve er nok tilbakedanna fra sjørøver, i likhet med støvsuge fra støvsuger, men det finnes også substantiv-verb-sammensetninger som ikke har kommet inn i språket på denne måten. Eirik beskriver hvordan denne typen sammensetninger ofte begynner karrieren sin som partisipper som brukes adjektivisk, som for eksempel brannforsikret, som i et brannforsikret hus. Deretter fylles paradigmet ut med finitte former. I min masteroppgave kaller jeg dette fenomenet for "smutthullsprinsippet" - en verbal sammensetning blir etablert i en form (ofte en infinitt form, altså partisipp eller infinitiv), og smetter deretter inn i de andre formene i paradigmet. Verb-verb-sammensetninger følger ofte et tilsvarende mønster, men de begynner i infinitiv og sprer seg derfra.
Når det gjelder substantiv-verb-sammensetninger, som sjørøve er et eksempel på, har de bestemte relasjoner mellom forleddet og etterleddet, altså substantivet og verbet. I sjørøve sitt tilfelle er relasjonen sted, røvingen foregår på sjøen. Andre sammensetninger med denne relasjonen (fra Eiriks oppgave) er parkeringsplassbulke og rævpule (ja, han har med dette verbet i oppgaven! Dere som ikke har lest den - gjør det!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar