Normativisme i praksis

Jeg har et svært delt forhold til språk. Som norsk morsmålstaler gremmer jeg meg for eksempel hver gang jeg hører folk som snakker om skjøkken og skjøleskap, og jeg må holde meg fra å gå bort å rette på dem (det fungerer like dårlig om det er familiemedlemmer eller vilt fremmede mennesker på trikken). Som lingvist tenker jeg derimot at så spennende det er å observere denne språkendringen mens den skjer.

Det er naturlig at språk endrer seg. Endringene skjer selvsagt ikke samtidig hos alle som taler et språk, men sprer seg gradvis. Dermed er scenen satt for normativisme. For oss som skiller mellom lydene først i ord som kjøkken og sjelden er det lett å tenke at det er galt å si skjøkken, men det er ikke noe mer galt i dette enn det er galt at vi ikke snakker helt likt i dag som det Ibsen gjorde, for eksempel.

Bildet viser et av de beste eksemplene jeg har sett på slik normativisme i praksis. Bildet er tatt i Oslo, og viser bakparten på en rimelig skitten lastebil. Noen har skrevet i møkka, "I wish my wife was this dirty." Så er det en annen som har streket over was og rettet det til were.

Were er den formelt og normativt "riktige" formen i en setning som dette, og er én av få rester av konjunktiv i engelsk. Konjunktiv brukes blant annet, som her, til å uttrykke at man ønsker noe. Selv om konjunktiv ses på som "riktig" når man skriver og snakker formelt engelsk, brukes det mindre og mindre, og er sannsynligvis på vei ut av det engelske språket.

Her har noen altså tatt seg bryet med å rette en engelsk setning som mange engelsktalende vil mene ikke er feil. Og ikke bare det, men setningen sto skrevet i møkka på en bil, og dét i Norge!

Får det blitt mer normativt?