Lurefising

På norsk har vi muligheten til å kombinere to verb til en sammensetning (som jeg skriver om i masteroppgaven min). Mens jeg samlet inn slike verb fra internettet, kom jeg over sammensetningen lurefise, som tydeligvis betyr noe sånt som 'å fise lydløst' eller 'fise uten at noen merker noe (med en gang), jfr. følgende eksempel (fra www.gjemmesiden.net/sitater.php?sitat=3)

"Je bare står her å lurefise je. Hvem trur døkk merke det først?”

Her har altså en taler av norsk tatt det på seg å fylle et leksikalsk hull - et fenomen som vi ikke tidligere har hatt et ord for, har fått sitt (sårt tiltrengte) navn. Og det er ikke bare nordmenn som føler behov for et slikt ord. På paama, et austronesisk språk talt på Vanuatu, har de en konstruksjon som minner om den norske:

sii visau
fart do.inaudibly
'fart inaudibly'

(Eksempel hentet fra Crowley (2006): Serial verbs in Oceanic. A desriptive typology. Oxford University press. )

Nå skal jeg ikke bli helt Sapir-Whorf her, men hva med å sende en komparativ fise-antropolog på feltarbeid til både Norge og Vanuatu? Bare et forslag.

Er Hammerfest Canberra?

Language Log har en post om Googles automatiske oversettelsesfunksjon idag. Norsk er ett av språkene som google nå tilbyr automatisk oversettelse til og fra, noe som innbød til eksperimentering. Language Log har tidligere beskrevet underlige fenomener som oppstår når man oversetter stedsnavn, så jeg bestemte meg for å se hvordan dette fungerer på norsk. Hilarity ensued!

Bergen er for eksempel norges svar på Houston!


Mens andre byer blir mer eksotiske på veien fra norsk til engelsk:




Hva med andre byer nord i landet? Stakkars Bodø er visst ikke engang verdig et egennavn på engelsk:


Sorry bodøværinger! Dere kan trøste dere med at den aller mest bisarre (og skumle) oversettelsen av et stedsnavn, finner vi for min hjemplass, Kvinesdal:


Wow.