Gnom!

Jeg vil ha denne t-skjorta fra Cafépress:


























Gnome Chomsky. For de treige: Les det høyt (og stønn).

Apikale retroflekser - pusekattversjonen

Fonetikk er stilig, pusekatter er søte. Hva kan vel passe bedre som illustrasjon av apikale retroflekser enn en søt pusekatt!


Selv har jeg ingen retroflekser i mitt talespråk (bu), men blant annet østnorsk har mange - det vi ortofgrafisk framstiller som "rt", "rn", "rs" og noen ganger "l", er retroflekser i slike dialekter.


I artiklene "Norwegian retroflex stops in a cross linguistic perspective"* og "Retroflex consonants in Norwegian: are they really? Evidence from EPG and EMA"** diskuteres norske retroflekser, og det presenteres data som viser at disse norske konsonantene slett ikke alltid har bakoverbøyd tunge som definerende trekk:

The investigation shows that the so-called retroflex phonemes do notalways show a retroflex tongue configuration. There is considerable variation, inter- and intraindividually, both regarding tongue configuration and regarding the contact area in the palate. (Fra Simonsen et. at 2000)

Det de imidlertid har til felles, er at de artikuleres med tungespissen:

Through our detailed articulatory investigation, we were able to identify one characteristic only that was always present in retroflex stops in Norwegian, namely an apical articulation. Other characteristics often found in retroflexes, like a posterior place of articulation, a bending up (retroflexion) of the tongue tip, a flat tongue middle, and a forward movement of the tongue tip after the release of the stop (‘flapping out’), were found only in some contexts or in some individuals. (fra Simonsen et al 2008)

Dette betyr i korte trekk at pusekatten på bildet ikke hadde trengt å krølle tunga så langt bakover likevel - han hadde fremdeles kunne produsert en akseptabel norsk "retrofleks". Sånn rent bortsett fra at katter så vidt jeg veit ikke kan produsere så veldig mange menneskelige lyder... ennå.


*Simonsen, Hanne Gram; Moen, Inger; Cowen, Steve. . Journal of Phonetics 36 2008: 385-405
** Simonsen, H.G.; Moen, I.; Cowen, S.: . -- Proceedings of SPS 5: 5th Seminar on Speech Production: Models and Data. Kloster Seeon, Germany. 2000:113-116

Burkina Fasoere

Det er vanskelig å vite hva man skal kalle personer fra ulike land eller steder. Umiddelbart virker det ikke logisk at det heter en nordmann, men en danske og en svenske - mens en person fra Finland er en finne, ikke en "finske". Dette er et område der språket er uforutsigbart, og i mange tilfeller må en pent finne seg i å lære hva den korrekte termen er.

Innen Norges grenser er mulighetene svært mange - vi har blant annet:

buer (koperviksbu)
bygger (lensvikbygg)
døler (kvindøl)
dølinger (odøling)
egder (austegd)
enser (osloenser)
fjerdinger (lang(e)nesfjerding)
heringer (lundhering)
itter (arendalitt)
værer (en kvamvær)
væringer (nærøyværing)
sokninger (jevnakersokning)
strandinger (leinstranding)
unger (krokunge, en som kommer fra Kroken)
...og flere andre.

Det blir ikke noe lettere når det er snakk om mennesker fra fjerne land, som Rocky og kameraten reflekterer over her (trykk på bildet for å se større versjon)


Rockys venn har oversett et mulig navn på en person fra Nigeria - en nigerer, som er språkrådets anbefaling (Språkrådets oversikt over stedsnavn og innbyggernavn).

Hva man skal kalle en person fra Burkina Faso gjøres ekstra vanskelig av at navnet er todelt. Skal man sette på en endelse på første del, på siste del eller på begge? Med andre ord, heter det burkiner faso, burkina fasoer eller burkiner fasoer? Eller noe helt annet? Svaret er ikke åpenbart. Men, heldigvis kan språkrådet råde oss til at en person fra Burkina Faso kaller man - en burkiner. Så lærte man noe nytt i dag også!

Hva betyr pandemiplanlegging?

Sammensatte ord er spesielle på flere måter. En av dem er at forholdet mellom delene (ordene) de består av, varierer veldig. Det klassiske eksempelet er barnefilm versus dyrefilm - hvem ser på de to typene film, og hva handler de om? Et annet eksempel er himmelblå og bilsyk - forholdet mellom himmel og blå er sammenligning, mens ingen (eller svært få) vil tolke relasjonen mellom bil og syk på den samme måten. Relasjonen er heller ikke "sted", man er ikke nødvendigvis bilsyk selv om man er syk i en bil. Årsak er nok det nærmeste vi kommer for denne sammensetninga.

Det er konvensjon og kunnskaper om den virkelige verden som avgjør hva slags tolkning sammensatte ord får. Blåbær er en type bær, men ikke alle type blå bær er blåbær. Dette er ikke opplagt ut fra hvordan sammensetninga er bygd opp, men forutsetter at vi veit at blåbær er bærene til planten Vaccinium myrtillus.

Noen ganger kan ulike verdenssyn styre hvordan man tolker et sammensatt ord. Pandemiplanlegging for å ta et dagsaktuelt eksempel. De fleste jeg kjenner vil forstå ordet som "planlegging for en epidemi", "planlegging for hva man skal gjøre hvis en epidemi oppstår". Andre, som for eksempel "nyhets"sida Nyhetsspeilet, tolker sammensetninga som "planlegge en epidemi", altså direkte objekt! De har skrevet e-post til Preben Aavitsland i Folkehelseinstituttet, og spurt hvor lenge han har jobba med pandemier.

Hvor lenge har du hatt “pandemi” (pandemisk planlegging) som ditt arbeidsområde?

Aavitsland svarer:

Jeg har jobbet med pandemiplanlegging i rundt ti år, tenker jeg

Nyhetsspeilets konklusjon?

Folkehelseinstituttet har planlagt pandemien i lang tid

Her ser vi altså hvordan feiltolking av relasjonen mellom sammensetningsledd kan føre til skremmende konklusjoner ;-)

W3 HOLD THESE TRUTHS 2 B SELF-EVIEDNT

Jeg kom over en bra ressurs på nettet: The English-to-12-Year-Old-AOLer Translator. Den setter all tekst i CAPS LOCK, erstatter "to" med 2, "be" med B og setter generelt inn utropstegn og diverse der det passer (som generelt er de fleste steder). Jeg liker å se for meg en kvisete tenåring i kjellerstua til mor og far som skriver i en rasende fart.

For vår felles forlystelse valgte jeg å la den oversette den første setninga i den amerikanske uavhengighetserklæringa:

We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.

W3 HOLD THESE TRUTHS 2 B SELF-EVIEDNT TAHT AL MEN R CR3AETD EQUAL TAHT THEY R ENDOW3D BY THERE CREA2R WIT CERTANE UNALEINABLE RIGHTS TAHT MONG TH3SE R LIEF LIEBRTY AND TEH PURSUIT OF HAPIENS!1!111 WTF LOL

Særlig slutten er søt.

Uføre saker :-S

Jeg veit ikke hva en rådgiver til et restanseteam gjør, annet enn at de ifølge NAV produserer "uføre saker":

Vi har ledig en saksbehandler/rådgiver til vårt restanseteam i et engasjement som vil vare ut 2010. Stillingen er på heltid.

Arbeids- og ansvarsområder:

• Restansenedbygging på utvalgte enheter gjennom produksjon av uføre saker, rehabiliteringspenger og etter 010410 arbeidsavklaringspenger

Skumle greier.

De får i det minste gå på do...

PZ Myers skriver om en dommer i Lousiana som ikke vil gifte par med ulik rase:

A Louisiana justice of the peace said he refused to issue a marriage license to an interracial couple out of concern for any children the couple might have. Keith Bardwell, justice of the peace in Tangipahoa Parish, says it is his experience that most interracial marriages do not last long.

"I'm not a racist. I just don't believe in mixing the races that way," Bardwell told the Associated Press on Thursday. "I have piles and piles of black friends. They come to my home, I marry them, they use my bathroom. I treat them just like everyone else."

Sjarmerende fyr. "Jeg har mange X venner", eller "noen av mine beste venner er X" har blitt klisjeer på linje med "jeg er ikke X, men ...". "Jeg lar X bruke doen min" er en forholdsvis ny variant.

Snakkesalige damer?

Jeg surra meg inn på BBC sine nettsider i kveld. Under science-seksjonen kan man ta utallige tester, blant annet om hva man synes er avskyelig, og om man kan skille ekte og falske smil fra hverandre (jeg syntes håndkleet med bæsjestriper var aller mest avskyelig, verre enn råtne gommer med larve-egg). Festelig tidsfordriv!

Så kom jeg til en test som hevder å kunne fortelle meg min "sex-ID". Jeg ble ikke ferdig fordi hele greia kræsja hver gang jeg kom til oppgaver som krevde Flash, så jeg vet fremdeles ikke om jeg er ekte kvinne. Uheldigvis inneholdt testen (minst) en bit pseudo-vitenskap. Den gode gamle "kvinner snakker dobbelt så mye som menn".

Did you know that, on average, women use 15,000 words a day while men use 7,000?

Dette er en av de veletablerte mytene som mange synes høres sant og riktig ut - men som ikke er det. Den godeste Mark Liberman, hovedbidragsyter over på Languge Log, har brukt en god del energi på akkurat denne biten med "informasjon". Bakgrunnen er ei bok ved navn The Female Brain av Louann Brizendine, som i boka hevda at "women use about 20,000 words a day and men only about 7,000". En påstand som overhodet ikke støttes opp med kilder, og som Brizedine, etter at Liberman skrev en artikkel i Boston Globe om den, trakk tilbake.

"I understand Mark Liberman's point and I am grateful to him," [Brizendine] says. "He felt I was passing on data that was not nailed down, and thus perpetuating a myth, so it will be taken out in future editions." She admits language is not her specialism, and she had been reliant on the advice of others. (Fra denne artikkelen i the Guardian).

Brizendine hevda også at kvinner snakker dobbelt så fort som menn (250 ord per minutt vs. 125 ord per minutt). Dette er ikke støtta av forskning. For eksempel har Binnenpoorte m.fl. i denne artikkelen funnet bare små forskjeller i hastighet - og i mennenes favør:



Når det gjelder antall ord per dag, har Liberman analysert et talekorpus i denne bloggposten.

Specifically, I ran a couple of perl scripts over the transcripts and speaker demographics from the Fisher English Corpus Part 1 (FECP1), a collection of 5,850 telephone conversations lasting up to 10 minutes each, recorded in 2003. [...] [I]n conversations between the sexes, the men used about 6% more words on average than the women did; and in about 55% of such conversations, the male participant talked more than the female participant did. In single-sex conversations, two guys exchanged about 3.2% more words, on average, than two gals did.

Her er en graf fra den samme bloggposten:


I det hele tatt ser det ut til at de studiene som er gjort, viser at det enten ikke er noen forskjell, eller at det er en tendens til at menn snakker litt mer enn kvinner. Deborah Cameron skriver i sin bok The myth of Mars and Venus (2008, Oxford University Press) at hvor mye man snakker ikke er lenka direkte til kjønn, men til status, som ofte så er knytta til kjønn. Hun viser også til en metastudie som viser at i 60,8% av studiene var det menn som snakka mest, mens kvinner snakka mest i bare 3,6%. Kjønnene snakka like mye i 28,6% av studiene. At kvinner snakker mer enn menn er altså tull, og i en ideell verden hadde folk sjekka hva vitenskapen faktisk sier før de kommer med sånne påstander.

I denne posten på Language Log er det en liste over andre poster om dette temaet. Anbefales!

Asbestfri frokostblanding

Den nyeste XKCD-stripa setter fokus på samtalemaksimer og konversasjonelle implikaturer. Språkfilosofen Paul Grice formulerte samtalemaksimene, som vi stort sett følger i all språklig kommunikasjon. De er som følger:

1) Vær oppriktig
2) Vær passe informativ
3) Vær relevant
4) Vær klar, unngå tvetydigheter.

Dette er deskriptive maksimer, de er observasjoner av hvordan de fleste mennesker vanligvis bruker språket, ikke påbud (selv om vi kan si at kommuniksjonen lettere bryter sammen hvis man ikke overholder maksimene). Siden vi mennesker er flinke til å lete etter mening, regner vi med at når reglene blir brutt, er det en mening bak det, fordi vi regner med at samtalepartneren er rasjonell og samarbeidsvillig. Så hvis jeg spør en venn om å bli med på kino en kveld, og hun svarer " jeg skal ha eksamen i morgen", bruker jeg min kunnskap om verden til å tolke det (tilsynelatende) irrelevante svaret hennes: når man skal ha eksamen, pleier man å forberede seg, gjerne ved å lese. Da har man ikke tid til å gå på kino.

I bildet over er det altså den tredje maksimen som brytes. Hvorfor er det relevant at frokostblandinga ikke inneholder asbest? Det er jo mye annet den ikke inneholder, for eksempel saltsyre, klorin og kvikksølv. Vi sier at ytringen inneholder en konversasjonell implikatur. Vi går ut i fra at ytringen er relevant, og for å få det til å "gå opp" må vi legge til noe som ikke er eksplisitt sagt på frokostblandingspakka, nemlig at de andre frokostblandingene faktisk inneholder asbest. Produsentene har likevel sitt på det tørre, fordi dehar ikke sagt noe eksplisitt om de andre frokostblandingene - bare at deres egen blanding ikke inneholder asbest.

"Bloggen" om "unødvendige" anførselstegn

Jeg kom nylig over Bloggen om unødvendige anførselstegn, som tar tak i en skikk mange har med å bruke anførselstegn på en uortodoks måte: for å understreke noe. Vanligvis brukes anførselstegn som kjent når man siterer noen eller noe, eller for å markere (sarkastisk) distanse til noe. I min barnslige hjerne blir en understrekende bruk av anførselstegn til eufemismer, og jeg må fnise. Bare se på bildet under; hva er det egentlig som er til salgs her? "Verktøy", sier du? "Leketøy"? Jaaa da.

Uheldig utvalgsnavn

Jeg føler meg litt slem som lo av dette, men til mitt forsvar kan jeg si at ingen ble skadet. Og da mener jeg ikke av latteren min, men i hendelsen som framkalte latteren. Hendelsen, som ble omtalt i Aftenposten, var at en rullestolbruker som skulle av T-banen, falt ned i skinnegangen. Vedkommende slapp unna med noen skrubbsår, men hendelsen skal likevel

[...] bli overført til en ekstern havarikommisjon (Aftenposten 16.9.2009)

Kommisjonen er sikkert bra nok den, men jeg ville blitt en smule betutta hvis jeg var i en ulykke som måtte granskes av noe så dramatisk som en havarikommisjon.

Alt du ikke visste at du ville vite om banning (og mer!)

Jeg plukka med meg ei tynn lita bok fra Ark for et par uker siden: Steven Pinkers The seven words you can’t say on television (2007, Penguin). Pinker er bedre kjent for mange som forfatteren av blant annet The language instinct, The blank slate, Words and rules og How the mind works. Han har doktorgrad i eksperimentell psykologi, har jobba på MIT, Stanford og Harvard, og har æresdoktorat blant annet ved Universitetet i Tromsø. På toppen av det hele var han det første medlemmet av the Luxuriant Flowing Hair Club for Scientists (det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor!)

The seven words you can’t say on television er ei svært informativ bok for den som er inter­es­­sert i banning og språklige tabuer. Pinker går blant annet gjennom de fem måtene banne­ord blir brukt på (her med både eksempler fra boka og mine egne norske eksempler):

Beskrivende – «let’s fuck!» – han er en jævel til å spille gitar

Idiomatisk – «it’s fucked up» – så jævlig

Utskjellende – «fuck you, motherfucker!» – du er en jævel

Emfatisk (understrekende) – «this is fucking amazing» – jævlig bra

Rensende – «fuck!» – jævlar!

Banning har med andre ord en hel rekke ulike pragmatiske funksjoner (pragmatikk = måten vi bruker språket på). Når det gjelder betydning, er det også mye interessant å si om banning. Pinker viser blant annet hvordan banneord hentes fra forskjellige domener (religion, kjønnsliv, sykdom etc), og hvordan enkelte domener blir mindre tabu med tiden. Mange gamle banneord kommer fra religion (helvete, faen, jævla, satan, herregud). I dag er ikke religiøse banne­ord like sterke. De sterkeste banneordene i dag er gjerne henta fra kjønnslivet (fitte, kuk, kukhue, hore etc) eller fra kroppslige funksjoner av alskens typer (dritt, piss, osv). Det er for øvrig interessant at på engelsk er shit et av de aller groveste ordene, mens dritt og skitt på norsk er mer moderate banneord. Det er altså i høyeste grad kulturforskjeller når det gjelder banning, mens selve fenomenet så vidt man vet er universelt.

Banneord forbundet med sykdom og pest har i likhet med religiøse banneord mista litt av snerten de en gang hadde. Pinker nevner blant andre «a pox on you» som eksempel. Ikke like virksomt etter at moderne medisin gjorde sitt inntog. Det er interessant at en av sykdommene som fremdeles er uhelbredelig, og som er svært fryktet blant mange, blir brukt i banning: AIDS. De som har sett «Mannen som elsket Yngve», husker sikkert Helges udødelige replikk når Jarle forteller at han skal begynne å spille tennis:

I frelseren Jesu Kristi navn, tennis? Ka, har du fått AIDS eller?

I Philadelphia fikk en butikkansatt nylig klage fra en kunde fordi han visstnok hadde kalt han for «a fucking AIDS freak», og på internett fant jeg blant mange andre denne herlige setninga:

I'VE GOT A BASKET FULL OF FUCKING AIDS WITH YOUR NAME ON IT

De fleste av oss kan ett eller flere banneord, men vi klarer (nesten) alle i større eller mindre grad å holde oss fra å banne i visse sammenhenger (selv om det åpenbart er individuelle forskjeller). Noen tilstander kan imidlertid forårsake ufrivillig banning, slik som Tourettes syndrom. Pinker forklarer hvordan nevrologiske forstyrrelser kan føre til slik banning, og lister også de mest brukte tabuordene hos amerikanske Tourettes-pasienter (vinneren er fuck).

Og apropos fuck, for de som noensinne har lurt på hvorfor det gode gamle uttrykket fuck you tilsynelatende har en noe pussig syntaks, kommer Pinker med en snedig og plausibel forklaring på det også. Mange hevder at fuck you er imperativ, noe følgende eksempel motbeviser:

*Fuck you, or I'll hit you with a brick

(Stjerna viser at setninga er ugrammatisk, og dermed at det ikke er snakk om en imperativsetning)

Det er heller ikke snakk om en forkorting av setninga I fuck you: Hvorfor skulle subjektet strykes på denne måten? Det fins heller ikke bevis for at I fuck you noensinne har vært en vanlig bannefrase på engelsk. Det dreier seg i steden om substitusjon av et ord fra ett domene til et annet – i dette tilfellet har fuck, som kommer fra kjønnslivet, blitt byttet ut med damn, som kommer fra det religiøse domenet. Etter hvert som (God) damn you har mista mye av sin tidligere sjokkfaktor, har damn blitt bytta ut med fuck. Det samme har skjedd med where (in) the hell > where the fuck.

Boka er innom mange andre temaer, alle sammen underholdende. Pinker forklarer blant annet hvorfor ord som fuck, screw, hump og bang regnes for å være grovere enn termer som make love, have sex og sleep together. Jeg skal ikke røpe alt her, men det har å gjøre med transitivitet (hvorvidt et verb tar objekt eller ikke). For de som ikke var kløppere i gram­matikk på skolen, vil Pinkers eksempler og forklaringer være en perfekt reintro­duk­sjon til temaet – du skal være modnere enn de fleste for ikke å fnise av denne boka.

Magemassasje

(Klikk for stor versjon)

Tegneserien Fingerpori av Pertti Jarla tar opp et viktig poeng. Man må ikke ta relasjonen mellom leddene i en sammensetning for gitt. Da kan man ende opp som denne mannen, som naivt trodde relasjonen mellom "mage" og "massasje" var lokasjon, men så var det instrument. Ops!

Unskilled and unaware of it

Denne grafen viser noe jeg vil våge å kalle en universell menneskelig sannhet. Vi har alle opplevd det. De som ... vel, kanskje ikke har alle lysene tent, er de som er aller mest overbevist om sin egen fortreffelighet og ufeilbarhet. De som er minst flinke, er også de som er minst flinke til å skjønne at de ikke er særlig flinke. Rekursiv inkompetanse. Effekten er så velkjent at den har fått sitt eget navn: Dunning-Kruger-effekten, etter Justin Kruger og David Dunning, som skrev artikkelen "Unskilled and Unaware of It: How Difficulties in Recognizing One's Own Incompetence Lead to Inflated Self-Assessments" (Journal of Personality and Social Psychology 1999).

Kruger og Dunning testet college-studenter i humor(!) logikk og grammatikk, og lot testpersonene bedømme sin egen innsats. K&D skriver følgende om den første testen:

Participants scoring in the bottom quartile on our humor test not only overestimated their percentile ranking, but they overestimated it by 46 percentile points. To be sure, they had an inkling that they were not as talented in this domain as were participants in the top quartile, as evidenced by the significant correlation between perceived and actual ability. However, that suspicion failed to anticipate the magnitude of their shortcomings.

Dunning-Kruger-effekten er forøvrig beslekta med Lake Woebegone-effekten, også kalt over gjennomsnittet-effekten. Ett eksempel er følgende (fra Wikipedia):

One College Board survey asked 829,000 high school seniors to rate themselves in a number of ways. When asked to rate their own ability to "get along with others", fewer than one percent rated themselves as below average.

Man trenger ikke være god i matte engang for å skjønne at det ikke er særlig sannsynlig at bare en prosent av en gruppe er under gjennomsnittet!

For å komme tilbake til Dunning og Krugers artikkel vil jeg påpeke noe interessant ved figuren over. Grafene krysser hverandre. Det er med andre ord en tendens til at de flinkeste undervurderer seg selv, mens de minst flinke overvurderer seg selv. I ett av forsøkene ga D&K deltagerne muligheten til å se hva de andre hadde svart, for så å vurdere sin egen innsats på nytt. Forskjellen mellom de dårligste og de flinkeste var at de flinke i mye større grad endret sitt eget syn på hvor bra de hadde gjort det etter at de hadde sammenlignet seg med de andre i gruppa. Grunnen til at de undervurderte seg selv den første gangen var med andre ord at de trodde at alle de andre var flinkere enn de egentlig var - mens de dårligste trodde de selv var flinkere enn de egentlig var. De flinke studentenes metakunnskap gjorde dem i stand til å gjenkjenne nivået på de andres svar, og dermed oppvurdere seg selv. De dårliges manglende metakunnskap gjorde dem ute av stand til det samme, og de opprettholdt dermed den feilaktige vurderingen av egne prestasjoner.

[B]ottom-quartile participants failed to gain insight into their own performance after seeing the more competent choices of their peers. [...] With top-quartile participants, a completely different picture emerged. [...] [T]op-quartile participants raised their estimates of their own general grammar ability [...]. Armed with the ability to assess competence and incompetence in others, participants in the top quartile realized that the performances of the five individuals they evaluated (and thus their peers in general) were inferior to their own. As a consequence, top-quartile participants became better calibrated with respect totheir percentile ranking.

Les resten av artikkelen, den er interessant og lærerik, perfekt sommerlektyre når det likevel er stygt vær.

Om kjø og kjorter

Jeg har tidligere skrevet om hyperkorrigering, som er et fenomen der folk overappliserer en regel der den ikke skal appliseres, ofte fordi de er usikre på bruken (og nå lærte jeg forresten av Wikipedia at det finnes noe i golf som heter hyperkorrigering også!).

På engelsk har en vanlig type hyperkorrigering med subjekts- og objektsform av pronomen å gjøre. Mange engelsktalende får prentet inn at man ikke skal si "X and me", men "X and I". Man skal ikke si "Jennifer and me went to the mall", men "Jennifer and I went to the mall". For å være sikre på å ikke gjøre feil, bytter de ut "X and me" med "X and I" i alle tilfeller -- og da blir det jo helt feil. For "me" er jo ikke feil i alle tilfeller, det er objektsformen av "I", og skal brukes i alle tilfeller der det ikke er subjekt eller predikativ, og etter preposisjoner. "He told Jennifer and I that we couldn't go to the mall" er et resultat av denne hyperkorrigeringen, likeså "between you and I" (selv om det selvsagt ikke er så enkelt som at slik bruk bare er et resultat at moderne hyperkorrigering -- det finnes eksempler på slike ting langt tilbake i historien).

På norsk har vi en del hyperkorrigering der folk er usikre på stavemåter, og ofte skyldes denne usikkerheten at skriftspråket har beholdt en distinksjon som ikke er til stede i talespråket lenger. De fleste får til å skrive den stumme h-en i begynnelsen av "hvis", "hvem", hvilken" og så videre. Men den dukker også opp i ord der den ikke hører hjemme:

Jeg liker en fyr, men jeg hvet ikke om han liker meg..
jeg hvet ikke åssen jeg reinstalerer pc
Jeg hvet det er noen skrivefeil men ikke døm teksten etter det

Så har vi, som jeg har skrevet om tidligere, bruken av "rs" for "sj", dette gjelder stort sett de dialektene som bruker retroflekser. Og så har vi en form for hyperkorrigering som skyldes sammenfallet mellom to lyder, et sammenfall som mange ser på som et skrekkelig forfall. Jeg snakker om sammenfallet mellom ʃ og ç, eller i mindre lingvistiske termer, mellom "skj" og "kj". En naturlig konsekvens av sammenfallet er at mange ikke lenger vet hvordan de aktuelle ordene skal staves, fordi de ikke har uttalen å støtte seg til. Hvert ord må derfor læres. Noen eksempler, funnet via Google:

Han er kjønn og Veldig Fin og samma hva dere synes om hann.
du jeg kjønner ikke hvorfor vi krangler det er ikke noe ting vi krangler om eller
itte ein liten stond på kjøen så begynte bølgene
Gerdt med nykjøpt kinesisk kjorte

Framtidas generasjoner kommer altså til å ha enda en ting å pugge på skolen -- hvis vi ikke reformerer skriftspråket da, for å ta høyde for endringen.