Uheldig utvalgsnavn

Jeg føler meg litt slem som lo av dette, men til mitt forsvar kan jeg si at ingen ble skadet. Og da mener jeg ikke av latteren min, men i hendelsen som framkalte latteren. Hendelsen, som ble omtalt i Aftenposten, var at en rullestolbruker som skulle av T-banen, falt ned i skinnegangen. Vedkommende slapp unna med noen skrubbsår, men hendelsen skal likevel

[...] bli overført til en ekstern havarikommisjon (Aftenposten 16.9.2009)

Kommisjonen er sikkert bra nok den, men jeg ville blitt en smule betutta hvis jeg var i en ulykke som måtte granskes av noe så dramatisk som en havarikommisjon.

Alt du ikke visste at du ville vite om banning (og mer!)

Jeg plukka med meg ei tynn lita bok fra Ark for et par uker siden: Steven Pinkers The seven words you can’t say on television (2007, Penguin). Pinker er bedre kjent for mange som forfatteren av blant annet The language instinct, The blank slate, Words and rules og How the mind works. Han har doktorgrad i eksperimentell psykologi, har jobba på MIT, Stanford og Harvard, og har æresdoktorat blant annet ved Universitetet i Tromsø. På toppen av det hele var han det første medlemmet av the Luxuriant Flowing Hair Club for Scientists (det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor!)

The seven words you can’t say on television er ei svært informativ bok for den som er inter­es­­sert i banning og språklige tabuer. Pinker går blant annet gjennom de fem måtene banne­ord blir brukt på (her med både eksempler fra boka og mine egne norske eksempler):

Beskrivende – «let’s fuck!» – han er en jævel til å spille gitar

Idiomatisk – «it’s fucked up» – så jævlig

Utskjellende – «fuck you, motherfucker!» – du er en jævel

Emfatisk (understrekende) – «this is fucking amazing» – jævlig bra

Rensende – «fuck!» – jævlar!

Banning har med andre ord en hel rekke ulike pragmatiske funksjoner (pragmatikk = måten vi bruker språket på). Når det gjelder betydning, er det også mye interessant å si om banning. Pinker viser blant annet hvordan banneord hentes fra forskjellige domener (religion, kjønnsliv, sykdom etc), og hvordan enkelte domener blir mindre tabu med tiden. Mange gamle banneord kommer fra religion (helvete, faen, jævla, satan, herregud). I dag er ikke religiøse banne­ord like sterke. De sterkeste banneordene i dag er gjerne henta fra kjønnslivet (fitte, kuk, kukhue, hore etc) eller fra kroppslige funksjoner av alskens typer (dritt, piss, osv). Det er for øvrig interessant at på engelsk er shit et av de aller groveste ordene, mens dritt og skitt på norsk er mer moderate banneord. Det er altså i høyeste grad kulturforskjeller når det gjelder banning, mens selve fenomenet så vidt man vet er universelt.

Banneord forbundet med sykdom og pest har i likhet med religiøse banneord mista litt av snerten de en gang hadde. Pinker nevner blant andre «a pox on you» som eksempel. Ikke like virksomt etter at moderne medisin gjorde sitt inntog. Det er interessant at en av sykdommene som fremdeles er uhelbredelig, og som er svært fryktet blant mange, blir brukt i banning: AIDS. De som har sett «Mannen som elsket Yngve», husker sikkert Helges udødelige replikk når Jarle forteller at han skal begynne å spille tennis:

I frelseren Jesu Kristi navn, tennis? Ka, har du fått AIDS eller?

I Philadelphia fikk en butikkansatt nylig klage fra en kunde fordi han visstnok hadde kalt han for «a fucking AIDS freak», og på internett fant jeg blant mange andre denne herlige setninga:

I'VE GOT A BASKET FULL OF FUCKING AIDS WITH YOUR NAME ON IT

De fleste av oss kan ett eller flere banneord, men vi klarer (nesten) alle i større eller mindre grad å holde oss fra å banne i visse sammenhenger (selv om det åpenbart er individuelle forskjeller). Noen tilstander kan imidlertid forårsake ufrivillig banning, slik som Tourettes syndrom. Pinker forklarer hvordan nevrologiske forstyrrelser kan føre til slik banning, og lister også de mest brukte tabuordene hos amerikanske Tourettes-pasienter (vinneren er fuck).

Og apropos fuck, for de som noensinne har lurt på hvorfor det gode gamle uttrykket fuck you tilsynelatende har en noe pussig syntaks, kommer Pinker med en snedig og plausibel forklaring på det også. Mange hevder at fuck you er imperativ, noe følgende eksempel motbeviser:

*Fuck you, or I'll hit you with a brick

(Stjerna viser at setninga er ugrammatisk, og dermed at det ikke er snakk om en imperativsetning)

Det er heller ikke snakk om en forkorting av setninga I fuck you: Hvorfor skulle subjektet strykes på denne måten? Det fins heller ikke bevis for at I fuck you noensinne har vært en vanlig bannefrase på engelsk. Det dreier seg i steden om substitusjon av et ord fra ett domene til et annet – i dette tilfellet har fuck, som kommer fra kjønnslivet, blitt byttet ut med damn, som kommer fra det religiøse domenet. Etter hvert som (God) damn you har mista mye av sin tidligere sjokkfaktor, har damn blitt bytta ut med fuck. Det samme har skjedd med where (in) the hell > where the fuck.

Boka er innom mange andre temaer, alle sammen underholdende. Pinker forklarer blant annet hvorfor ord som fuck, screw, hump og bang regnes for å være grovere enn termer som make love, have sex og sleep together. Jeg skal ikke røpe alt her, men det har å gjøre med transitivitet (hvorvidt et verb tar objekt eller ikke). For de som ikke var kløppere i gram­matikk på skolen, vil Pinkers eksempler og forklaringer være en perfekt reintro­duk­sjon til temaet – du skal være modnere enn de fleste for ikke å fnise av denne boka.

Magemassasje

(Klikk for stor versjon)

Tegneserien Fingerpori av Pertti Jarla tar opp et viktig poeng. Man må ikke ta relasjonen mellom leddene i en sammensetning for gitt. Da kan man ende opp som denne mannen, som naivt trodde relasjonen mellom "mage" og "massasje" var lokasjon, men så var det instrument. Ops!

Unskilled and unaware of it

Denne grafen viser noe jeg vil våge å kalle en universell menneskelig sannhet. Vi har alle opplevd det. De som ... vel, kanskje ikke har alle lysene tent, er de som er aller mest overbevist om sin egen fortreffelighet og ufeilbarhet. De som er minst flinke, er også de som er minst flinke til å skjønne at de ikke er særlig flinke. Rekursiv inkompetanse. Effekten er så velkjent at den har fått sitt eget navn: Dunning-Kruger-effekten, etter Justin Kruger og David Dunning, som skrev artikkelen "Unskilled and Unaware of It: How Difficulties in Recognizing One's Own Incompetence Lead to Inflated Self-Assessments" (Journal of Personality and Social Psychology 1999).

Kruger og Dunning testet college-studenter i humor(!) logikk og grammatikk, og lot testpersonene bedømme sin egen innsats. K&D skriver følgende om den første testen:

Participants scoring in the bottom quartile on our humor test not only overestimated their percentile ranking, but they overestimated it by 46 percentile points. To be sure, they had an inkling that they were not as talented in this domain as were participants in the top quartile, as evidenced by the significant correlation between perceived and actual ability. However, that suspicion failed to anticipate the magnitude of their shortcomings.

Dunning-Kruger-effekten er forøvrig beslekta med Lake Woebegone-effekten, også kalt over gjennomsnittet-effekten. Ett eksempel er følgende (fra Wikipedia):

One College Board survey asked 829,000 high school seniors to rate themselves in a number of ways. When asked to rate their own ability to "get along with others", fewer than one percent rated themselves as below average.

Man trenger ikke være god i matte engang for å skjønne at det ikke er særlig sannsynlig at bare en prosent av en gruppe er under gjennomsnittet!

For å komme tilbake til Dunning og Krugers artikkel vil jeg påpeke noe interessant ved figuren over. Grafene krysser hverandre. Det er med andre ord en tendens til at de flinkeste undervurderer seg selv, mens de minst flinke overvurderer seg selv. I ett av forsøkene ga D&K deltagerne muligheten til å se hva de andre hadde svart, for så å vurdere sin egen innsats på nytt. Forskjellen mellom de dårligste og de flinkeste var at de flinke i mye større grad endret sitt eget syn på hvor bra de hadde gjort det etter at de hadde sammenlignet seg med de andre i gruppa. Grunnen til at de undervurderte seg selv den første gangen var med andre ord at de trodde at alle de andre var flinkere enn de egentlig var - mens de dårligste trodde de selv var flinkere enn de egentlig var. De flinke studentenes metakunnskap gjorde dem i stand til å gjenkjenne nivået på de andres svar, og dermed oppvurdere seg selv. De dårliges manglende metakunnskap gjorde dem ute av stand til det samme, og de opprettholdt dermed den feilaktige vurderingen av egne prestasjoner.

[B]ottom-quartile participants failed to gain insight into their own performance after seeing the more competent choices of their peers. [...] With top-quartile participants, a completely different picture emerged. [...] [T]op-quartile participants raised their estimates of their own general grammar ability [...]. Armed with the ability to assess competence and incompetence in others, participants in the top quartile realized that the performances of the five individuals they evaluated (and thus their peers in general) were inferior to their own. As a consequence, top-quartile participants became better calibrated with respect totheir percentile ranking.

Les resten av artikkelen, den er interessant og lærerik, perfekt sommerlektyre når det likevel er stygt vær.

Om kjø og kjorter

Jeg har tidligere skrevet om hyperkorrigering, som er et fenomen der folk overappliserer en regel der den ikke skal appliseres, ofte fordi de er usikre på bruken (og nå lærte jeg forresten av Wikipedia at det finnes noe i golf som heter hyperkorrigering også!).

På engelsk har en vanlig type hyperkorrigering med subjekts- og objektsform av pronomen å gjøre. Mange engelsktalende får prentet inn at man ikke skal si "X and me", men "X and I". Man skal ikke si "Jennifer and me went to the mall", men "Jennifer and I went to the mall". For å være sikre på å ikke gjøre feil, bytter de ut "X and me" med "X and I" i alle tilfeller -- og da blir det jo helt feil. For "me" er jo ikke feil i alle tilfeller, det er objektsformen av "I", og skal brukes i alle tilfeller der det ikke er subjekt eller predikativ, og etter preposisjoner. "He told Jennifer and I that we couldn't go to the mall" er et resultat av denne hyperkorrigeringen, likeså "between you and I" (selv om det selvsagt ikke er så enkelt som at slik bruk bare er et resultat at moderne hyperkorrigering -- det finnes eksempler på slike ting langt tilbake i historien).

På norsk har vi en del hyperkorrigering der folk er usikre på stavemåter, og ofte skyldes denne usikkerheten at skriftspråket har beholdt en distinksjon som ikke er til stede i talespråket lenger. De fleste får til å skrive den stumme h-en i begynnelsen av "hvis", "hvem", hvilken" og så videre. Men den dukker også opp i ord der den ikke hører hjemme:

Jeg liker en fyr, men jeg hvet ikke om han liker meg..
jeg hvet ikke åssen jeg reinstalerer pc
Jeg hvet det er noen skrivefeil men ikke døm teksten etter det

Så har vi, som jeg har skrevet om tidligere, bruken av "rs" for "sj", dette gjelder stort sett de dialektene som bruker retroflekser. Og så har vi en form for hyperkorrigering som skyldes sammenfallet mellom to lyder, et sammenfall som mange ser på som et skrekkelig forfall. Jeg snakker om sammenfallet mellom ʃ og ç, eller i mindre lingvistiske termer, mellom "skj" og "kj". En naturlig konsekvens av sammenfallet er at mange ikke lenger vet hvordan de aktuelle ordene skal staves, fordi de ikke har uttalen å støtte seg til. Hvert ord må derfor læres. Noen eksempler, funnet via Google:

Han er kjønn og Veldig Fin og samma hva dere synes om hann.
du jeg kjønner ikke hvorfor vi krangler det er ikke noe ting vi krangler om eller
itte ein liten stond på kjøen så begynte bølgene
Gerdt med nykjøpt kinesisk kjorte

Framtidas generasjoner kommer altså til å ha enda en ting å pugge på skolen -- hvis vi ikke reformerer skriftspråket da, for å ta høyde for endringen.

Agurktid

Det er varmt, faktisk veldig varmt. Så jeg klarer ikke å skrive om noe seriøst, vi får klare oss med en mann med et morsomt navn så lenge:



God sommer!

Ps les navnet høyt

Et vanskelig valg

Nettleseren min vil ha meg til å ta stilling til et viktig spørsmål. Jeg vet ikke hva det er. Jeg vet heller ikke hva jeg bør velge, men det har med security å gjøre, så nåde meg om jeg velger feil.



Jeg tok sjansen og valgte boksen nederst til venstre, og det gikk heldigvis bra. Puh!

Bra art ikkel om sær skriv ing i Dag bladet

Kristin Andvik Hoaas har blitt intervjua i Dagbladet om masteroppgaven sin, som handler om særskriving, eller det mange kaller orddeling. Oppgaven kan lastes ned her, og er absolutt verdt å lese.

En av de mest interessante aspektene ved fenomenet Kristin påpeker, er at det er tvilsomt om engelsk har skylda, slik mange mener:

"Også skolebarn som ikke ennå forholder seg til engelsk skriftspråk, særskriver norske sammensetninger. Og uansett tror jeg spørsmålet om påvirkning fra engelsk er en blindgate. For selv om man skulle finne beviser for at engelsk har skylda, kan vi jo ikke si at vi må sørge for at elevene leser mindre engelsk".

Engelsk er altså ikke den slemme skurken her. Kristin tar også opp et godt poeng når hun sier at "vi [må] lage gode undervisningsopplegg, og gjøre norsklærerne i stand til å forklare dette for elevene. Men jeg tror mange norsklærere vegrer seg for å ta opp dette, det krever for mye grammatikk å forklare det, og grammatikk er blitt litt tabu, et stebarn i norskfaget."

Morfologiske kunnskaper er rett og slett nødvendig, og vil kunne hjelpe norske ungdommer med både å mestre norsk rettskriving og å lære fremmedspråk.

Siden jeg er lingvist, har jeg det jo ofte med å mene at diverse ting som mange mener ødelegger språket, egentlig ikke er så farlig. Skillet mellom skj-lyden og kj-lyden er ett eksempel. Mange fortviler over bortfallet av kj-lyden, de fleste lingvister tenker at jaja, klarte vi oss uten th-lyden vi hadde i norrønt, klarer vi oss sikkert uten denne lyden også. At språk endrer seg er naturlig, og ingen språk har (hittil) kollapset og blitt totalt ubrukelig, slik de verste mørkemennene til enhver tid har ment. Og de klarer seg jo fint med total inkonsekvens på engelsk, ikke sant?

Vel, det er et par grunner til at vi bør prøve å holde på det systemet vi har, der ord skrives uten mellomrom midt i. For det første, det å argumentere for at engelsk bruker en måte å skrive ting på, er ikke nødvendigvis så fruktbart overført til norsk. Vi vet jo alle hvor kjent engelsk er for sine fantastisk lydrette og konsekvente stavemåter. For det andre er talespråk vanskelig og relativt poengløst å normere. Skriftspråk derimot, kan gjerne normeres - det sparer tid og krefter både for den som skriver, og spesielt for den som leser.

Edit: Signe lenka meg til denne juvelen av en annonse:

Noen må sende disse menneskene et postkort fra Hell...

Innbyggerne i Kingsville, Texas, har bestemt seg for å bytte ut ordet "hello" med . . . "heaven-o". Grunnen er at hello inneholder hell, noe man ikke kan ha noe av.

"When you go to school and church, they tell you 'hell' is negative and 'heaven' is positive,'" said the 56-year-old Canales, who owns the Kingsville Flea Market. "I think it's time that we set a new precedent, to tell our kids that we are positive adults."

Nei, dette er ikke en tulleartikkel fra the Onion. Og ordet hello har selvsagt ikke noe med verken himmel eller helvete å gjøre. Ifølge Oxford English Dictionary kommer hello fra gammelhøytysk "halâ, holâ, emphatic imper[ative] of halôn, holôn to fetch, used esp[ecially] in hailing a ferryman."

Det virker søkt å tolke helvete inn i det uskyldige ordet hello, men dette er en variant av folkeetymologi, som er når folk reanalyserer eller legger betydningselementer til ord som ikke i utgangspunktet er der. I England har asparagus blitt til sparrowgrass, og mange engelsktalende bruker butt naked for buck naked.

Frekvens-visualisator!

Jeg oppdaga nettopp et fiffig verktøy på internettet: Wordie:

Wordle is a toy for generating “word clouds” from text that you provide. The clouds give greater prominence to words that appear more frequently in the source text.

Her er Lingvismes mest frekvente ord:



Hmmm. For det første er jeg visst av en Zwicky-fangirl, og for det andre er jeg glad i ordet selvsagt. Hva sier det om meg?

Her er Language Log sin:


Vakkert.

Til slutt har vi Steven Novellas blog NeuroLogica:



Jeg elsker det.

Jeg må også legge til at disse bildene ikke er helt trofaste mot innholdet i bloggene. Wordie utelater ord som er veldig vanlige - typisk alle "småordene" som har grammatisk heller enn leksikalsk betydning. Hvis vi ber den om å beholde disse ordene, ser Language Log sånn ut:



Og her er Lingvisme:

Pølseforretninger

Jeg har vært i London, og der fant jeg et nydelig bidrag til serien vi har hatt her på Lingvisme med bilder av forunderlige skilt, plakater og lignende. Da jeg så denne, ble jeg selvsagt svært begeistra. Jeg vurderte å gå innom for å høre hva slags business solutions de kunne tilby, men ved nærmere ettertanke ble det bare til at jeg knipsa et bilde og gikk videre.

Ææææsj, dialekt!

Dagens Zofies verden er midt i blinken for oss lingvistikere (trykk på tegneserien for større versjon)



Selv har man selvsagt ikke "dialekt", det er noe alle andre har! De som snakker rart, i motsetning til en selv, som snakker vanlig. Det er noe alle vet.

Chillin' in the hood

I dag har jeg lært et nytt ord: gayborhood! Det har så mye som 95 000 treff på google, og er i tillegg et fantastisk ord.

Handbook of what now?

Jeg skulle slå opp i gode gamle Handbook of Morphology, redigert av Andrew Spencer og Arnold M. Zwicky, og søkte den opp i BibSys fordi jeg veit at UiO har den tilgjengelig som e-bok. Idet jeg skulle til å trykke meg fra forsida og videre til det kapittelet jeg var ute etter, la jeg plutselig merke til noe veldig underlig:



Legg merke til forsida av boka - vi zoomer inn litt:



Handbook of mythology? Et lite sekund trodde jeg at jeg hadde forvilla meg inn i ei bok om religionsvitenskap, men redaktørene er fremdeles Spencer og Zwicky - som så vidt meg bekjent ikke har bi-karrierer som religionsvitere. Hvordan i all verden denne feilen har sneket seg inn, er et mysterium.

Addendum: Jeg informerte Zwicky, som straks blogga om det!

The linguists

Det er tid for Språkprat igjen, og denne gangen er det en spesialutgave, med filmvisning! Vi viser filmen The Linguists, en amerikansk dokumentar fra 2008 om språkdød og lingvistisk feltarbeid. Filmen ble vist på Sundance-festivalen i 2008.

Så kom til seminarrom 14 i P.A. Munchs hus, torsdag 16. april klokka 18.00. Velkommen!