Magemassasje

(Klikk for stor versjon)

Tegneserien Fingerpori av Pertti Jarla tar opp et viktig poeng. Man må ikke ta relasjonen mellom leddene i en sammensetning for gitt. Da kan man ende opp som denne mannen, som naivt trodde relasjonen mellom "mage" og "massasje" var lokasjon, men så var det instrument. Ops!

Unskilled and unaware of it

Denne grafen viser noe jeg vil våge å kalle en universell menneskelig sannhet. Vi har alle opplevd det. De som ... vel, kanskje ikke har alle lysene tent, er de som er aller mest overbevist om sin egen fortreffelighet og ufeilbarhet. De som er minst flinke, er også de som er minst flinke til å skjønne at de ikke er særlig flinke. Rekursiv inkompetanse. Effekten er så velkjent at den har fått sitt eget navn: Dunning-Kruger-effekten, etter Justin Kruger og David Dunning, som skrev artikkelen "Unskilled and Unaware of It: How Difficulties in Recognizing One's Own Incompetence Lead to Inflated Self-Assessments" (Journal of Personality and Social Psychology 1999).

Kruger og Dunning testet college-studenter i humor(!) logikk og grammatikk, og lot testpersonene bedømme sin egen innsats. K&D skriver følgende om den første testen:

Participants scoring in the bottom quartile on our humor test not only overestimated their percentile ranking, but they overestimated it by 46 percentile points. To be sure, they had an inkling that they were not as talented in this domain as were participants in the top quartile, as evidenced by the significant correlation between perceived and actual ability. However, that suspicion failed to anticipate the magnitude of their shortcomings.

Dunning-Kruger-effekten er forøvrig beslekta med Lake Woebegone-effekten, også kalt over gjennomsnittet-effekten. Ett eksempel er følgende (fra Wikipedia):

One College Board survey asked 829,000 high school seniors to rate themselves in a number of ways. When asked to rate their own ability to "get along with others", fewer than one percent rated themselves as below average.

Man trenger ikke være god i matte engang for å skjønne at det ikke er særlig sannsynlig at bare en prosent av en gruppe er under gjennomsnittet!

For å komme tilbake til Dunning og Krugers artikkel vil jeg påpeke noe interessant ved figuren over. Grafene krysser hverandre. Det er med andre ord en tendens til at de flinkeste undervurderer seg selv, mens de minst flinke overvurderer seg selv. I ett av forsøkene ga D&K deltagerne muligheten til å se hva de andre hadde svart, for så å vurdere sin egen innsats på nytt. Forskjellen mellom de dårligste og de flinkeste var at de flinke i mye større grad endret sitt eget syn på hvor bra de hadde gjort det etter at de hadde sammenlignet seg med de andre i gruppa. Grunnen til at de undervurderte seg selv den første gangen var med andre ord at de trodde at alle de andre var flinkere enn de egentlig var - mens de dårligste trodde de selv var flinkere enn de egentlig var. De flinke studentenes metakunnskap gjorde dem i stand til å gjenkjenne nivået på de andres svar, og dermed oppvurdere seg selv. De dårliges manglende metakunnskap gjorde dem ute av stand til det samme, og de opprettholdt dermed den feilaktige vurderingen av egne prestasjoner.

[B]ottom-quartile participants failed to gain insight into their own performance after seeing the more competent choices of their peers. [...] With top-quartile participants, a completely different picture emerged. [...] [T]op-quartile participants raised their estimates of their own general grammar ability [...]. Armed with the ability to assess competence and incompetence in others, participants in the top quartile realized that the performances of the five individuals they evaluated (and thus their peers in general) were inferior to their own. As a consequence, top-quartile participants became better calibrated with respect totheir percentile ranking.

Les resten av artikkelen, den er interessant og lærerik, perfekt sommerlektyre når det likevel er stygt vær.

Om kjø og kjorter

Jeg har tidligere skrevet om hyperkorrigering, som er et fenomen der folk overappliserer en regel der den ikke skal appliseres, ofte fordi de er usikre på bruken (og nå lærte jeg forresten av Wikipedia at det finnes noe i golf som heter hyperkorrigering også!).

På engelsk har en vanlig type hyperkorrigering med subjekts- og objektsform av pronomen å gjøre. Mange engelsktalende får prentet inn at man ikke skal si "X and me", men "X and I". Man skal ikke si "Jennifer and me went to the mall", men "Jennifer and I went to the mall". For å være sikre på å ikke gjøre feil, bytter de ut "X and me" med "X and I" i alle tilfeller -- og da blir det jo helt feil. For "me" er jo ikke feil i alle tilfeller, det er objektsformen av "I", og skal brukes i alle tilfeller der det ikke er subjekt eller predikativ, og etter preposisjoner. "He told Jennifer and I that we couldn't go to the mall" er et resultat av denne hyperkorrigeringen, likeså "between you and I" (selv om det selvsagt ikke er så enkelt som at slik bruk bare er et resultat at moderne hyperkorrigering -- det finnes eksempler på slike ting langt tilbake i historien).

På norsk har vi en del hyperkorrigering der folk er usikre på stavemåter, og ofte skyldes denne usikkerheten at skriftspråket har beholdt en distinksjon som ikke er til stede i talespråket lenger. De fleste får til å skrive den stumme h-en i begynnelsen av "hvis", "hvem", hvilken" og så videre. Men den dukker også opp i ord der den ikke hører hjemme:

Jeg liker en fyr, men jeg hvet ikke om han liker meg..
jeg hvet ikke åssen jeg reinstalerer pc
Jeg hvet det er noen skrivefeil men ikke døm teksten etter det

Så har vi, som jeg har skrevet om tidligere, bruken av "rs" for "sj", dette gjelder stort sett de dialektene som bruker retroflekser. Og så har vi en form for hyperkorrigering som skyldes sammenfallet mellom to lyder, et sammenfall som mange ser på som et skrekkelig forfall. Jeg snakker om sammenfallet mellom ʃ og ç, eller i mindre lingvistiske termer, mellom "skj" og "kj". En naturlig konsekvens av sammenfallet er at mange ikke lenger vet hvordan de aktuelle ordene skal staves, fordi de ikke har uttalen å støtte seg til. Hvert ord må derfor læres. Noen eksempler, funnet via Google:

Han er kjønn og Veldig Fin og samma hva dere synes om hann.
du jeg kjønner ikke hvorfor vi krangler det er ikke noe ting vi krangler om eller
itte ein liten stond på kjøen så begynte bølgene
Gerdt med nykjøpt kinesisk kjorte

Framtidas generasjoner kommer altså til å ha enda en ting å pugge på skolen -- hvis vi ikke reformerer skriftspråket da, for å ta høyde for endringen.