Kristin Andvik Hoaas har blitt intervjua i Dagbladet om masteroppgaven sin, som handler om særskriving, eller det mange kaller orddeling. Oppgaven kan lastes ned her, og er absolutt verdt å lese.En av de mest interessante aspektene ved fenomenet Kristin påpeker, er at det er tvilsomt om engelsk har skylda, slik mange mener:
"Også skolebarn som ikke ennå forholder seg til engelsk skriftspråk, særskriver norske sammensetninger. Og uansett tror jeg spørsmålet om påvirkning fra engelsk er en blindgate. For selv om man skulle finne beviser for at engelsk har skylda, kan vi jo ikke si at vi må sørge for at elevene leser mindre engelsk".
Engelsk er altså ikke den slemme skurken her. Kristin tar også opp et godt poeng når hun sier at "vi [må] lage gode undervisningsopplegg, og gjøre norsklærerne i stand til å forklare dette for elevene. Men jeg tror mange norsklærere vegrer seg for å ta opp dette, det krever for mye grammatikk å forklare det, og grammatikk er blitt litt tabu, et stebarn i norskfaget."
Morfologiske kunnskaper er rett og slett nødvendig, og vil kunne hjelpe norske ungdommer med både å mestre norsk rettskriving og å lære fremmedspråk.
Siden jeg er lingvist, har jeg det jo ofte med å mene at diverse ting som mange mener ødelegger språket, egentlig ikke er så farlig. Skillet mellom skj-lyden og kj-lyden er ett eksempel. Mange fortviler over bortfallet av kj-lyden, de fleste lingvister tenker at jaja, klarte vi oss uten th-lyden vi hadde i norrønt, klarer vi oss sikkert uten denne lyden også. At språk endrer seg er naturlig, og ingen språk har (hittil) kollapset og blitt totalt ubrukelig, slik de verste mørkemennene til enhver tid har ment. Og de klarer seg jo fint med total inkonsekvens på engelsk, ikke sant?
Vel, det er et par grunner til at vi bør prøve å holde på det systemet vi har, der ord skrives uten mellomrom midt i. For det første, det å argumentere for at engelsk bruker en måte å skrive ting på, er ikke nødvendigvis så fruktbart overført til norsk. Vi vet jo alle hvor kjent engelsk er for sine fantastisk lydrette og konsekvente stavemåter. For det andre er talespråk vanskelig og relativt poengløst å normere. Skriftspråk derimot, kan gjerne normeres - det sparer tid og krefter både for den som skriver, og spesielt for den som leser.
Edit: Signe lenka meg til denne juvelen av en annonse:
10 kommentarer:
Et annet poeng for å holde på sammenskriving av sammensetninger er at de reflekter talemålet. Det er en forskjell i uttalen av kontor pult og kontorpult (det er en tonemforskjell, men siden jeg er tonemdøv vet jeg ikke helt hvilken...). Og vi i Norge er jo glad i at skriftspråket gjenspeiler talemålet.
Her er forresten en morsom lenke: http://www.finn.no/finn/bap/object?finnkode=17760718
Det er et godt poeng :) Og LOL til den annonsen!
Det ser ud til at I har de samme problemer med særskrivning, som vi har i dansk.
Det er godt at der er blevet lavet en ordentlig undersøgelse af det. Hvis den havde handlet om danske børn, ville konklusionen nok have været den samme.
Dansk Sprognævn påstår at man kan høre forskel på sammensatte og ikke-sammensatte ord. Det tvivler jeg dog på. Jeg har skrevet en artikel om det her: http://schwa.dk/skriftsprog/sammen-satte-ord-fra-et-fonetisk-perspektiv/
Måske gælder min artikel også for norsk. Det ville jeg gerne høre om.
I norsk kan vi vel i større grad enn i dansk skille frasene ved hjelp av intonasjon. For eksempel har det å ta på en person og det å ta på en kåpe forskjellig intonasjon.
Hva gjelder orddeling finnes det nok grunner for å beholde det systemet vi allerede har, men de er knappest så tungtveiende som enkelte (riktignok spøkefullt) gir inntrykk av.
Den påståtte tvetydigheten som oppstår i tilfeller som dette er tross alt i virkeligheten ganske fraværende. "PC pult i glass" og "Kylling biter" og lignende konstruerte eksempler er ikke en gang fullverdige setninger, og kunne kun passert som sådan i avisoverskrifter. Der hvor det kunne oppstå noen tvil, er det gjerne nok kontekst til å tolke ytringen i korrekt betydning.
I tillegg kan man finne eksempler på at vanlig stavemåte faktisk bidrar til forvirring – Er det for eksempel bil-demontering eller bilde-montering?
At det å skrive sammensatte ord i lange remser uten mellomrom skulle ha noen slags iboende fortreffelighet, er det altså lite hold i.
Rounin: Den samme mulighed for at skelne fraser tonalt findes på dansk, fx "han tager på hende" vs. "han tager på arbejde".
Jeg er enig med dig i at sammenskrivning ikke entydigt er en god ting. Engelsk klarer sig fx fint uden at fjerne mellemrum mellem ord.
Takk for lenka til artikkelen Ruben! Fine saker! Og rounin, jeg er enig i at tvetydighetsargumentet er (svært) tynt, og at man skal passe seg litt for det.
Når de mest innbitte motstanderne av sammenfall av skj og kj nevner tvetydighet som en ulempe ved sammenfallet, sukker jeg alltid litt. For det er få tilfeller der jeg kan se for meg en genuin tvetydighet, når også konteksten er med. Hvis det så lett ble surr, hadde vel språk hatt mye mindre homonymi enn det tross alt har.
I skriftspråket er konsekvens en fin ting, så hvis vi skulle gått bort fra sammenskriving av sammensetninger, måtte vi særskrevet absolutt alt - engelsk klarer seg i og for seg med sitt system, men jeg mener at det ikke er optimalt, i og med at reglene ikke er tydelige på hva som skal sær- og hva som skal sammenskrives.
Ett kriterium som kunne brukes som en tommelfingerregel istedenfor trykk, som Ruben påpeker har side ulemper, er hvorvidt morfologisk materiale kan settes inn mellom leddene - kan det ikke det, skal man sammenskrive, men kan man det, skal det særskives.
Ett kriterium som kunne brukes som en tommelfingerregel istedenfor trykk, som Ruben påpeker har side ulemper, er hvorvidt morfologisk materiale kan settes inn mellom leddene
Sa brura!
Hehe. Sånn går det når informatikere skal kommentere lingvistiske temaer :-P
Når de mest innbitte motstanderne av sammenfall av skj og kj nevner tvetydighet som en ulempe ved sammenfallet, sukker jeg alltid litt.
Kom ikke til meg og klag når tenåringsdatra di kommer hjem og forteller at hun har fått sjyss av en drosjesjåfør!
Hehe! Eller sjyss av en droskjkjåfør!
Jeg legger forresten iblant merke til at noen mennesker hyperkorrigerer der de er usikre, og skriver "kj" der det egentlig skal være "skj". Når distinksjonen forsvinner i talespråket, er det duket for usikkerheter i skriftspråket.
Legg inn en kommentar